MENY

- Vi kunne endret hele situasjonen

FORSKERPRATEN: Professor Per Henning Uppstad drømmer om 100 millioner kroner til å få mer kunnskap om lese- og skrivevansker, og til å gi lærere noen etterlengtede, godt utprøvde metoder.

Professor Per Henning Uppstad Professor Per Henning Uppstad er for tiden på forskningsopphold i universitetsbyen College Station i Texas.

– Hallo i Amerika! Okei, jeg vet at du er på forskningsopphold i tre måneder. Men hvor er du egentlig?

– Du, jeg er i en by som heter College Station. Dette er ikke en plass man reiser til når man skal på ferie, akkurat. Men hovedcampusen til Texas A&M University er her, så det er jo derfor jeg er her.

Dette er en rar by. Universitetet er eneste sentrumet her. Selv om amerikanerne kjører mye bil, så pleier det i alle fall å være ei gate man kan gå i mellom butikkene. Men her er det ingen plasser å gå. Det nærmeste man kommer er å kjøre bil til et område med mange butikker rundt en parkeringsplass.

– Er hverdagen annerledes på forskningsopphold enn hjemme på kontoret? 

– Ja, du får bedre tid til å sitte med lange tanker. Lage planer om bøker og alt man skal gjøre mer og mindre av, der man ellers bare tar unna det som brenner mest.
Av mer konkrete ting har jeg  jobbet med to artikler sammen med en kollega, Erin McTigue. I den ene går vi gjennom alle studiene som er gjort av Graphogame. En systematisk review, som det heter. Der ser vi mye interessant om hva som skal til hvis man skal bruke dette spillet for å gjøre elevene bedre til å lese ord. Så nå må vi få publisert den.

Den andre artikkelen er en norsk oversettelse av en publisert artikkel på engelsk, der vi knuser noen myter om bruken av digitale lesespill i undervisningen. Den norske versjonen vil være rettet mot lærere og gi råd om hvordan de bør bruke lesespill i klasserommet.

I På Sporet-prosjektet har vi jo rulla ut spill, blant annet Graphogame, så vi er ikke skeptiske til teknologien. Men man må ikke koble ut pedagogikken. Derfor er det behov for noen spilleregler for digitale lesespill.


Texas A&M University har sin hovedcampus i College Station, som har fått navnet sitt nettopp etter universitetet og jernbanestasjonen.

– Du er jo en etablert professor på Lesesenteret i dag. Men hvordan havnet du på senteret, egentlig? Var det tilfeldig eller planlagt?  

 – Det var vel en slags tilfeldighet. Jeg er historisk lingvist i bunn, men jeg har alltid hatt en dragning mot læring når jeg har studert språksystemer. Hva betyr det for folk å kunne og å ikke kunne? Jeg jobbet på Høgskolen i Stavanger da jeg fikk en stipendiatstilling på senteret. Men jeg begynte å stille en del spørsmål ved premissene for prosjektet. Da fikk jeg ideen om heller å skrive en avhandling om nettopp det jeg stilte spørsmål ved. Så avhandlingen min er en sånn kritisk-konstruktiv gjennomgang av den språklige filosofien som ligger til grunn for dysleksiforskningen, der jeg peker på hva slags type lingvistisk filosofi som kan oss videre.

Finn Egil Tønnessen, som er professor hos oss, er jo kanskje den største kritikeren av dysleksiforskningen, og han har alltid vært en læremester. Han er jo sprenglærd på mange felt og filosofisk skolert så det holder. Så det har vært, og er, et stort privilegium å få jobbe med ham.

Jeg har jo også blitt på Lesesenteret fordi det er et veldig raust forskningsteam og et godt, kritisk miljø. Det er fine folk som kan forskjellige ting og som har respekt for hverandre. Det er mye av det vi jobber med som jeg ikke kan, men det kan andre. Vi blir gode sammen.

– Det er jo tilsynelatende en lang vei fra historisk lingvistikk til blant annet klasseromsforskningen du har drevet med de siste årene. Hva er det som engasjerer deg i arbeidet?

– Som Finn Egil sier, så er det ingenting som er så praktisk som en god teori. Teorier gir – og tar – muligheter, både for forskere og lærere. Hvordan vi tenker og antar om språk har jo veldig praktiske konsekvenser.

Jeg har selvsagt klare teoretiske interesser. Jeg er opptatt av vitenskapsteori og hva som er god vitenskap. Jeg mener at det er et problem i dag at for mange ideer og forskningsretninger bare får holde på, uten at man kvitter seg med ideer som viser at «jammen, det fungerer jo faktisk ikke sånn». 

For eksempel er dysleksiforskningen vanskelig å sette seg inn i, fordi innsikter får leve side om side, uten særlig tanke om hvordan vi kommer oss videre. Men en konsekvens av at vi ikke kvitter oss med gamle ideer, er at vi overlater til lærere og foreldre å sortere.

Hvis jeg ikke opplevde at det jeg gjør har betydning for skolen og for lærere, så ville jeg funnet meg noe annet å gjøre. Men det er krevende å gå fra teori til praksis. Lærere skal jo ikke måte forholde seg til forskning på komplisert detaljnivå. Da må vi komme med noen tommelfingelregler, jeg liker å tenke på det som en sånn sveitsisk lommekniv. Noe folk kan ta med seg og tenke at «okei, jeg skjønner konseptet i bunn».


Graphogame er et populært lesespill, men det må brukes på riktig måte for å ha effekt, påpeker Uppstad.

Og så må vi være kritiske til det vi selv tror og ikke minst anbefaler. For eksempel har vi jo laget en norsk versjon av Graphogame og andre spill i På Sporet. Når vi nå, i den reviewen jeg nevnte i sted, får kunnskap om nyanser i bruk av spillet for at det skal ha effekt, så må vi være ærlige med dem som skal bruke det og fortelle om det. Ellers overlater vi det til kommersielle aktører, som kommer med sånne mirakelhistorier om Morten som ikke kunne noen ting på fredag og så spilte han et spill og på onsdag kunne han lese flytende. Sånne spillaktører får jeg lyst til å melde til Forbrukerrådet!

– Hvis du plutselig ikke kunne forske, hva ville du gjort da? 

– Hmmm … jeg ville jobbet med tekst og humor. Jeg skriver jo tekster i andre sammenhenger. Og vært gartner, kanskje på deltid. Det hadde jo kommet an på hva som gikk an å leve av.

– Du havner på en øde øy sammen med en person fra vitenskapshistorien. Hvem velger du å ha med deg, og hvorfor? 

– Det som kunne vært artig … en som gikk og tenkte på noe som førte til en stor endring. Kanskje Newton? Jeg er  ikke så god å snakke med folk, så vet ikke helt hvordan det hadde gått. To introverter på den øya … Hvis det hadde vært en ekstrovert, så kunne jo han ha snakka. Da hadde praten gått lettere. Men Newton kunne fått fortelle om frustrasjonene sine, om hvorfor han hadde rett og de andre tok feil. Det kunne vært gøy å ha hørt på. Han er jo en kjendis, og til kjendiser sier man jo bare «fortell om deg selv», og så har man det gående.


Det kunne vært artig å høre hvordan Isaac Newton opplevde samtiden, tror Per Henning Uppstad.

– Du får 1 milliard fra Norges forskningsråd. Hva gjør du med pengene? 

– Jeg hadde faktisk greid meg med 100 millioner. For en ting som forundrer meg, er dette: Hvis det er slik, som mange mener, at dysleksifeltet er noe av det mest dokumenterte innen vanskefeltet – hvorfor strutter da ikke lærere og klasserom med godt funderte opplegg? Hvorfor sier lærere at de ikke vet hva de skal gjøre, vi venter og ser, vi har ingen tilnærming? Det er et kjempeparadoks.

Så med 100 millioner ville jeg satt av ti år sammen med mine gode kollegaer og gjort to ting: prøvd ut hva som har fungerer best, og lagt stor vekt på å gjøre det topp anvendelig for lærere. Jeg ville hatt fire store prosjekter i 15-20-millionersklassen, i tillegg til et europeisk prosjekt om forskerutdanning. Hvis vi hadde gjort dette, så ville vi forandret hele situasjonen.

Tekst: Elisabeth Rongved
Foto: Getty og privat

Les også:

Hva er egentlig dysleksi? Selv om de fleste har en oppfattelse om hva dysleksi kan dreie seg om, og selv om flere organisasjoner tilbyr forskjellige beskrivelser av dette vanlige problemet, finnes det faktisk ingen klar, vitenskapelig definisjon på hva dysleksi er. – Det er på tide å komme med nye hypoteser slik at vi kan bringe forskningen videre, mener Lesesenteret-forsker.

Opplever forskinga som eit privilegium FORSKARPRATEN: Professor Anne Mangen er genuint og personleg opptatt av tematikken i forskinga si. I år blir ho rett og slett nøydd til å ta juleferie - men tar likevel med nokre fagbøker for litt «koselesing» på Gotland.

Motiveres når forskningen gjør en forskjell for elevene FORSKERPRATEN: Kjersti Lundetræ har vært senterleder på Lesesenteret siden august. Når hun ikke sitter med planer og prosjekter, hender det hun skjenker en tanke til Sokrates.