MENY

Systematisk språkarbeid i barnehagen bør ta mer plass

Observasjon og kartlegging bør være en naturlig del av arbeidet med språk i barnehagen. Dette kan sikre at alle barn får med seg en solid språklig bagasje når de begynner på skolen, skriver pedagogisk psykologisk rådgiver Mona-Malin Berglund.

Innlegget ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 5.11.2015.

Det raser i disse dager en samfunnsdebatt i pedagogiske miljøer rundt fjerningen av Oslostandarden for systematisk oppfølging av barns språkutvikling. Kritikken rettes mot innføringen av systematisk kartlegging av alle 3-åringer og setter negativt fokus på bla. kartleggingsverktøyet "Tidlig registrering av språkutvikling" (TRAS) i barnehagen. Debatten har tydelige polariseringer. På den ene siden spør man om man tråkker på barnehagepersonalets faglige integritet ved innføring av påbudet. På den andre siden handler det om at systematisk kartlegging er bra, fordi man da på en analytisk måte kan avdekke tegn til vansker, og forebygge at disse utvikler seg til språkvansker på sikt. Noen peker også på at kartleggingsverktøyene ikke ivaretar minioritetsspråklige barn.

Jeg har mastergrad i pedagogisk psykologisk rådgiving fra UIO, og bakgrunn som pedagogisk leder og spesialpedagog i barnehage, samt som spesialpedagog i barneskolen blanet annet på Oslo øst. Som fagperson stiller jeg meg undrende til hele debatten. Det å ha en ren debatt som går på for eller mot bruk av ulike kartleggingsverktøy vs. observasjon i barnehagen blir i min mening for snevert.

Jeg ønsker å derfor å rette fokus mot det jeg mener burde være sakens kjerne, nemlig systematisk språkopplæring og tidlig forebygging i barnehagen. I dette arbeidet blir det slik jeg ser det meningsløst å stille kartlegging opp mot observasjon. Dette er begge elementer som bør utfylle hverandre og inngå i systematisk arbeid med språk i barnehagen.
Les også: Kartlegging eller ikke kartlegging, er det dét som er spørsmålet?

Gjennom Rammeplanen kap. 2.5 og kap. 3.1 er barnehagen allerede pålagt å tilrettelegge for at alle barn får et godt språkmiljø som stimulerer til utvikling innenfor barnets nærmest utviklingssone, uansett bakgrunn og forutsetninger. Det betyr at barnehagen faktisk har et enormt ansvar, og kan ha en avgjørende betydning for barns språklige utvikling og hvorvidt de utvikler adekvate leseferdigheter på skolen. Dette er ingen nyhet for oss pedagoger. Blant annet konkluderte “Home School Study” (Dickinson og Tabors, 2001) med at en barnehage som tilrettelegger for et godt språkmiljø faktisk kan gjøre opp for, og utgjøre en avgjørende forskjell, for barn som kommer fra hjem som er mindre språklig bevisste. Det å ha fokus på språkutvikling i barnehagen kan med andre ord bidra til at barn som av ulike årsaker har et lite stimulerende språkmiljø hjemme mot alle odds utvikler et tilfredsstillende språk.

Og nettopp viktigheten av språklig kompetanse ved skolestart tar oss tilbake til hovedårsaken til at tidligere byråd ønsket å innføre systematisk kartlegging i utgangspunktet, nemlig for å sikre at alle barn også minioritetsspråklige får en aldersadekvat språkutvikling som de så sårt trenger til skolestart og i tiden etter for å få en god faglig utvikling.

Les også: Kartlegging skal se i samspill med barnet

For å få til dette vil det nok være nødvendig å iverksette systematiske tiltak og kartlegging rundt tidlig forebygging av språk, slik mange barnehager i dag allerede er gode på ved bl.a. å tilrettelegge for språkgrupper basert på registrering av tidlige språkferdigheter. I tilegg bør oppleggene bygges rundt og gode dialoger rundt ord og begreper forankret i utdypende forklaringer og undrende spørsmål rundt språk basert på barnas eget initiativ, interesse og nysgjerrighet i hverdagen. I dette arbeidet har per dags dato den enkelte barnehagelærer stor pedagogisk frihet i valg av metode.

Mitt spørsmål går på hvorvidt dette er godt nok? Hva godt kommer det ut av tiltak hvis man ikke kan måle effekten av dem, evaluere disse og gjøre nødvendige justeringer og derav utvikle nye tiltak? Evaluering bør sees på som en kontinuerlig prosess og nødvendig del av systembasert arbeid. Noe det også rettes fokus mot i at PPT bør være en større del av i barnehagen, i forslaget til endringer i barnehageloven som ligger ute til høring i disse dager (Kunnskapsdepartementet 13.10.15).

Det å innføre et felles kartleggingsverktøy som kan hjelpe barnehagene å evaluere systematisk arbeid vil i min formening være til barnas beste, og det vil ivareta deres individualitet. Det vil sikre at barns vansker og styrker blir oppdaget tidligere, noe som igjen vil føre til at man kan sette inn mer effektive faglig begrunnede tiltak. Kartleggingsverktøyet vil da kunne fungere som et støttende stillas til det øvrige arbeidet i barnehagen, men det vil kun kunne virke som en støtte hvis det brukes riktig. Derfor bør alle som skal jobbe med kartlegging få kursing i hvordan det brukes og evalueres. Ellers blir det kartlegging for kartleggingens skyld og det er er ingen tjent med.

Les også: Språksvake toåringer faller utenfor i lek

TRAS og andre kartleggingsverktøy som brukes i barnehagen, som f.eks. Alle med og Mio, er ment å kunne brukes av alle i barnehagepersonalet. Kartlegging bør foregå over en lengre tidsperiode. Dette fordi det ikke er snakk om direkte testing av barnet en til en, men en registrering av barnets språk, matematiske forståelse, samspills-, kommunikasjons- og lekeferdigheter m.m over tid. Det er viktig at alle som jobber med barnet er med på å registrere denne utviklingen. Barnehagepersonalet har et felles ansvar for å evaluere og tilrettelegge så godt som mulig, til det beste for hvert enkelt barn. Dette er ikke noe som trenger å “røve” ped.leder bort fra det øvrige arbeidet på avdelingen eller gå på bekostning av barnehagelæreres kompetanse, slik Utdanningsforbundet med nyvalgt leder Steffen Handal er bekymret for i Dagsavisens innlegg 10.09.15.

Det forundrer meg også at det rettes så sterk kritikk mot kartleggingsverktøy som faktisk er laget av noen av landets fremste professorer innenfor språkutvikling. Så bør det kanskje vurderes om det bør utikles et enda bedre egnet kartleggingsverktøy for å ivareta minioritetsspråklige for å ivareta at de har med seg et godt norsk språk i, slik bla. pp-rådgiver Kath Lundhal påpeker i sitt debattinnlegg i Dagsavisen, 10.09.15.

Les også: Stavangerprosjektet får internasjonal oppmerksomhet

Nytilsatt byrådsleder for oppvekst og utdanning, Tone Hellevik Dahl sier i Dagsnytt 18 4. november at hun har full tiltro til pedagogers faglige kompetanse, og at de kommer til å klare å se alle barn uten å kartlegge, og at kun de svakeste trengs å kartlegges. Mitt spørsmål blir hvordan de skal klare å fange opp disse uten systematisk kartlegging? Solem i Dysleksi Norge derimot mener at dette blir urealistisk. Ikke fordi hun ikke har tro på barnehagepersonalets kompetanse, men fordi det å fange opp barn i et hav av ulike språkvansker er meget komplisert, selv for folk med høy faglig kompetanse. Det vises blant annet til en studie fra Danmark som sier at ikke nok barn blir fanget opp tidlig nok hvis det ikke foretas systematisk opplæring og kartlegging.

Dette er noe jeg som fagperson, men også som privatperson, må si meg enig i. Jeg fikk selv påvist spesifikke lese- og skrivevansker i voksen alder, etter å ikke ha blitt fanget opp av et system som over flere år har blitt preget av stor pedagogisk frihet. Jeg har hatt mange gode og betydningsfulle lærere på skolen og har møtt mange fantastisk dyktige barnehagelærere og lærere igjennom min jobb. Men til tross for stor faglig kompetanse klarer man ikke alltid å se alle tegn til vansker. Derfor mener jeg at det å bevege seg bort fra systematisk kartlegging brukt på en faglig forsvarlig vil være et stort skritt i feil retning!

Mona-Malin Berglund

Kartlegging og observasjon i barnehagen er svært viktig for å fange opp språkutviklingen hos alle barn, skriver pedagogisk psykologisk rådgiver Mona-Malin Berglund.