MENY

– Jeg kan aldri få for mange tekster!

FORSKERPRATEN: Barns tekster er det beste som finnes! Det er lite som overgår barns skriving, mener førsteamanuensis Anne Håland.

– Hei! Hva holder du på med om dagen?

– Akkurat nå er jeg i gang med en artikkel om veiledet lesing på andre trinn, sammen med Åse Kari H. Wagner og Erin McTigue. Det er en ganske spennende studie, for vi kombinerer bruk av kvantitative og kvalitative metoder, og resultatene supplerer hverandre.

Når man skal studere en så kompleks praksis som skole er, tror jeg det er utrolig viktig å ha et samspill mellom forskjellige typer forskere, og få forskjellige typer data. Slik kan vi komme så tett på praksisen i skolen som mulig, og det gjør også at vi ser flere ting. Det er som å ha flere typer briller på, slik at vi kan få et mest mulig valid bilde av den praksisen som finnes i skolen. Jeg har veldig tro på denne typen samarbeid mellom forskere.

– Du har jo selv vært lærer i mange år. Hvordan tenker du på det å komme fra klasserommet til å være forsker på Lesesenteret?

– Egentlig tenker jeg fortsatt mest på meg selv som lærer. Samtidig går nok lenken til forskning også tilbake til da jeg jobbet i skolen. Jeg var en veldig lesende lærer, og brukte feriene på å planlegge undervisningen. Jeg leste mye, både barnelitteratur, fagbøker og annen forskningsformidling. Hver ferie tok jeg med meg en bærepose med bøker, og brukte sommerferien til å planlegge undervisningen. Jeg spurte meg stadig «Hva om vi gjorde det sånn? Hva om jeg prøvde ut dette? Hvordan ville elevene respondere om vi gjorde det slik?» Det har vært mitt mantra.

Dette engasjementet for å utvikle nye praksiser har fulgt meg hele veien. Og jeg har vært mye ute i klasserommet etter at jeg ble forsker. Det er kjempeviktig å holde kontakten med klasserommet. Jeg oppdager nye ting hver gang. Noe av det blir til forskning, men mye blir også til formidlingstekster eller innhold i undervisning på lærerutdanningen.

– Så i stedet for å spørre hvordan du ble forsker, er det jo nesten mer nærliggende å spørre hvorfor du ble lærer?

– Jeg prøvde faktisk lenge å ikke bli lærer, for det er så mange lærere i slekta. Da søskenbarnet mitt skulle begynne på lærerskolen, spurte jeg om han ikke kunne finne på noe annet! Men tre år etterpå begynte jeg der selv.

Jeg tror starten var da jeg var leder for en barnegruppe i 4H som ungdom. Jeg opplevde en sånn glede over å engasjere ungene, få kontakt med dem, å føle at du betyr noe for noen.

Rent menneskelig har jeg innsett at det faktisk ikke er så stor forskjell på å være lærer på barnetrinnet, videregående eller på videreutdanning på universitetet. Alle er opptatt av å bli sett og å mestre, alle er redde for å gjøre feil. Det har vært en viktig oppdagelse.


Det er fantastisk å få lese tekster elever har skrevet om noe som er viktig for dem, sier Håland. Dette er fra et brev en elev på første trinn har skrevet til foreldrene sine.

 

– Hvilken betydning har lærerbakgrunnen for deg som skoleforsker?

– Jeg mener at det å ha praktisk erfaring ikke er uten betydning når man forsker. Skolen er en praksis med lange tradisjoner, mye forskning og mange teorier bak. Når man forsker på skolen, handler det derfor også om å være litt innenfor, slik at du faktisk forstår hva du ser.

Men det kan også være en fare å være så innenfor at du tolker for mye medhårs, for å si det sånn. At du vil forstå for mye, eller vil være litt ekstra grei med læreren. Men det er da forskningsmetodene skal hjelpe deg – spørreskjema, observasjon, intervju, elevtekster, masse materiale som skal korrigere hverandre, som gjør at du får forskerdistansen til det du ser på. Du skal både ha en distanse, slik at du kan stole på analysene dine, men så må du også kunne stole på at du faktisk har skjønt hva du har sett.

Jeg er også opptatt av å utvikle praksis. Når en forsker avdekker kvaliteter eller mangler ved praksiser, eller finner et uutnyttet potensiale, har hun også et ansvar for å finne gode løsninger. Derfor skulle jeg gjerne brukt mer tid på å utvikle praksiser sammen med lærere.

– Hva motiverer deg mest i arbeidet?

– Åh, det er tekster. Jeg er enormt begeistra for barns tekster. Jeg kan aldri få for mange skrevne tekster! Det må absolutt ikke være rett skrevet. Det handler ikke om det. Jeg tror det handler om at i alle tekster er det et menneske bak, og det kan du ane i den skrevne teksten. Du vil ikke se eleven bak leselekseteksten, for eksempel, men skrevne tekster kan si mye om et barn. Både om hvem de er, og hvor de kommer fra.

Jeg har mange sterke historier om når elever har skrevet. Ikke minst om det at de har noe som det er så viktig for dem å formidle. Jeg husker for eksempel en gang vi hadde dukketeater i stasjonsundervisningen på første trinn. Det ene gruppa hadde laget et så fint dukketeater, og vi ville invitere kontordama til å komme og se. Den ene gutten skrev invitasjon: «Dukketeaterforestilling». Det er et langt og vanskelig ord å skrive! Rett etterpå ble han utredet for lese- og skrivevansker, og fikk ekstra hjelp.


Anne Håland er forfatter av boka Skrivedidaktikk.

Slike fortellinger sier noe om hvor viktig det er å formidle, å få sagt til kontordama at nå er det dukketeaterforestilling her, kom og se! Selv om han faktisk strevde med å skrive og lese, så greide han å hente frem de bokstavene han trengte for å formidle at her foregår det noe. Vi har så lett for å tenke at de yngste elevene bare kan skrive korte ord, som is og sol. Men når noe er viktig å fortelle, så skriver de kjempelange ord. Sånne ting trigger meg.

Det henger sammen med at jeg har et inderlig ønske om at elevene skal mestre, få motivasjon, føle engasjement. Jeg har også veldig tro på å lære elevene faglighet. Det gir en autoritet til elevene når de får lære noe faglig. Jeg har historien om gutten som ville gå på biblioteket og be om en bok som startet in medias res. Jenta som spurte meg: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne denne teksten, kan jeg gå på biblioteket og se hvordan forfattere gjør det?». Eleven i doktorgradmaterialet mitt som var helt indignert: «Hvorfor har ingen lært meg alliterasjon før!» Det er sånne hendelser som viser at elevene tar til seg faglighet. Jeg blir enormt begeistra når barn oppdager eller blir involvert i noen faglige diskurser.

Tekst: Elisabeth Rongved, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret

Les også:

Skriv brev til klassebamsen Mange førsteklasser har en egen klassebamse. Å skrive og lese brev til klassebamsen, er med på å gjøre skrivinga lekprega – også før elevene har lært alle bokstavene.

Læring gjennom leik på 1. trinn Me kan utnytta rolleleiken i begynneropplæringa i mykje større grad enn mange gjer i dag. Førsteamanuensis Anne Håland viser korleis elevar på 1. trinn skriv, les og leiker i Sjukehusleiken.

Oddny er på rett hylle når ho får stilla stadig fleire spørsmål 
FORSKARPRATEN: Av og til tenker Oddny Judith Solheim at det hadde vore greitt å ha hatt ein jobb der ho er ferdig for dagen når ho er … tja, ferdig for dagen? Som å sortera krydderhylla på nærbutikken Men så innser ho at drivkrafta hennar er å finna ut av ting.

- Vi kunne endret hele situasjonen
FORSKERPRATEN: Professor Per Henning Uppstad drømmer om 100 millioner kroner til å få mer kunnskap om lese- og skrivevansker, og til å gi lærere noen etterlengtede, godt utprøvde metoder.

Anne Håland