MENY

Hvordan lærer barn egentlig å skrive?

Da elever begynte å skrive på tastatur, oppdaget forskerne at vi trenger mer kunnskap om håndskrift. - Barns håndskrift gir oss ny kunnskap om skriveprosessen, sier doktorgradsstudent Camilla Lausund Fitjar.

barn skriver Camilla undersøker hvordan barns finmotoriske ferdigheter og bokstavkunnskap spiller inn når de lærer å skrive.

Navn: Camilla Lausund Fitjar
Aktuelt: Ph.d-student ved Lesesenteret
Faglig bakgrunn: Bachelor i sosialantropologi, spansk og engelsk. Master i literacy. Har jobbet som lærer i videregående skole.

– Hva forsker du på?

– Jeg forsker på barns håndskrift i første klasse. Jeg undersøker hvordan de finmotoriske ferdighetene og bokstavkunnskapen elevene har før de begynte på skolen, spiller inn når de setter i gang med skriveopplæring og når de har gått på skolen et helt år. 

– Hvorfor er dette viktig å finne ut av?

– Jeg tar doktorgrad i et forskningsprosjekt som heter DigiHand, som undersøker likheter og forskjeller i skriving mellom elever som lærer å skrive på tastatur og elever som lærer å skrive med blyant i første klasse.

– Vi vet at det er mange ulike aktiviteter og prosesser som foregår samtidig inne i hjernen og kroppen vår når vi skriver. I tillegg vet vi at evnen til å forme bokstaver påvirker evnen til å skrive en hel tekst. Det vi vet mindre om, og som jeg vil finne ut, er hva som spiller inn på evnen til å forme bokstaver.

– Når vi etter hvert vet mer om hvordan barn former enkeltbokstaver kan vi også finne ut mer om staveprosessen. Måten håndskrift har blitt forska på tidligere handler mye om tekstkomposisjonsflyt. Hvor raskt og hvor lett er det for barn å skrive hele tekster, hvor lang tid bruker de på å skrive en fortelling, sånne ting.

– Men ulike barn mestrer ulike bokstaver ulikt, derfor trengte vi et finkornet og godt mål på å sammenligne bokstaver. Med andre ord: hvordan kan man sammenligne noe som er laget for å være forskjellig - altså bokstaver? Vi måtte altså finne en hensiktsmessig måte å studere bokstavproduksjonen hos nybegynnere.

– Men, altså. Folk har jo skrevet i hundrevis av år? Vet vi ikke nok om hva skriving er?

– Ja, det er jo fort gjort å tenke at skriving er noe som kommer av seg selv, men all skriving er tillært. Det er vanskelig å forske på det som er så kjent at man tar ting for gitt. Man har ofte flere blindspots når man forsker på det kjente enn på det ukjente. Det er lett å overse noe som hadde vært åpenbart for noen som ikke er vant med håndskrift. Særlig etter at tastaturskriving ble utbredt fikk skriveforskere øynene opp for at vi kan lære mye av skriveprosessen, når vi tar pauser og når bokstavene nærmest triller ut av tastaturet. Utfordringen er å overføre denne oppdagelsen av tidsforløpet når vi studerer håndskriftprosessen.

– Jeg håper at viss vi greier å nyttiggjøre oss informasjonen om tidsdimensjonen i skriving/skriveprosessen, kan vi kanskje lære mer om hvordan barn kommer inn i skriftspråket. Studier har vist at det å skrive på tastatur kan hjelpe noen barn som strever med håndskriften, men ikke alle, fordi det er ulike underliggende problemer som gjør at barn strever.

– Hvordan har du gått frem?

– Vi er heldige, for vi har et stort utvalg: 177 elever i 10 ulike klasser. I starten av førsteklasse gjorde barna oppgaver på en iPad slik at vi kunne vite noe om bokstavkunnskapen deres, uten at de var nødt til å produsere bokstaver. De tegnet ulike figurer, altså gjorde skrivelignende aktiviteter. De kopierte bokstaver, og de fikk noen diktater av bokstavlyder. Da fikk vi informasjon om hva som skjer før elevene i det hele tatt har begynt å få undervisning.

– Det var veldig stor variasjon i hva de klarte å få til. Noen kunne nesten ingenting, mens andre kunne skrive alle bokstavene. Denne variasjonen er fin når vi skal forske, for vi trenger kunnskap om ferdigheter i alle ender av skalaen. Hvis alle ferdighetene er automatiserte, blir variasjonen liten, og resultatene er vanskeligere å tolke. Så det var lurt å studere håndskrift hos barn før den er automatisert.

– Så gjentok vi det samme i slutten av førsteklasse, men da skulle halvparten av dem også gjøre en orddiktat. Da har de skrevet både enkle bokstaver, de har hatt diktat, og skrevet bokstaver som forekommer i høyfrekvente ord, lavfrekvente ord og av ulik lengde. Det gleder vi oss til å analysere. Da kan vi se om produksjonen av bokstavene endrer seg i de ulike kategoriene av ord.


Studier viser at noen barn som strever med skriving har nytte av tastatur - men ikke alle, sier Camilla. 

– Hva har du kommet frem til så langt?

– Foreløpig ser det ut som at de ungene som begynner på skolen og kan en del bokstaver har en fordel. De klarer å produsere bokstaver med bedre flyt enn de ungene som kommer inn og bare kopierer bokstaver, og uten drahjelp av bokstavkunnskapen. Det er gjerne ikke så overraskende, men det poengterer betydningen av at barn blir eksponert for bokstavene tidlig.

– Du har jo en helt annen bakgrunn enn skriveopplæring i førsteklasse. Hvordan kom du inn på dette sporet?

– Det var ren, skjær tilfeldighet. Med min bakgrunn i sosialantropologi og språk tenkte jeg egentlig skrive masteroppgave om kulturuttrykk i skjønnlitteratur eller noe, men jeg ble invitert til å gjøre masteroppgaven min som en del av Vibeke Rønnebergs PhD-prosjekt. Da var vi plutselig over på den litt mer eksperimentelle psykologidelen, og det syntes jeg ble mer spennende enn kultur i skjønnlitteratur! Da jeg senere fikk stipendiatstilling ved Lesesenteret åpnet det seg en mulighet for å knytte mitt prosjekt til DigiHand-prosjektet som dreier seg om håndskrift i det digitale klasserommet. Det å få lov å forske på det hverdagslige, det som mange av oss tar for gitt, pirret nysgjerrigheten min.

– Hva er det som motiverer deg i doktorgradsarbeidet?

– Å bli ferdig! Ha-ha. Nei, altså, jeg synes det er veldig spennende å finne ut hvordan små barn lærer ting. Førsteklassinger er så forskjellige, og én lærer skal få mange elever til å kunne det samme på et minimumsnivå. For at lærerne skal gi god undervisning, må de ha kunnskap og forskning. Jeg håper jeg kan inspirere til studier og intervensjoner der man kan teste ut nye metoder.

– Jeg tror ikke tallene mine kan være anvendelige til å brukes til å si at «dette funker!» Men for å komme til de tingene som funker, må man gjøre noe grunnforskning i utgangspunktet. Jeg håper at det jeg gjør kan bidra til at lærerne i neste runde får mer kunnskap om hva som funker, hva som ikke funker, hva som er viktig og mindre viktig for ulike elevgrupper. Rett og slett en bedre undervisning for alle til slutt.

– Hvordan er det å være stipendiat på Lesesenteret?

– Det er fantastisk å være her. Stipendiatene blir inkludert i både faglige og sosiale fellesskap.
Jeg har ikke pliktarbeid, noe som gjør at man kanskje kan være litt mer alene, men jeg har inkluderende og interesserte kolleger, som spør og graver, og kommer med sine erfaringer. Det er både teoretiske og faglige innvendinger, og praktisk erfaring fra klasserommet. Jeg har stått i klasserom og er kjent med variasjonen, men jeg har ikke erfaring med førsteklasse. Da er det fint å ha kollegaer som kan komme med gode innspill fra praksisfeltet. Disse kommer i tillegg til mine tre dyktige veiledere som virkelig står på for at jeg skal lykkes. Det å jobbe så tett med flinke folk gjør noe med forventningene til eget arbeid.

Tekst: Elisabeth Rongved
Foto: Privat og Getty Images

Les også:

DigiHand DigiHand undersøker kva nettbrett har å seie for elevane sine skriveferdigheiter. Prosjektetet er eit samarbeid mellom Høgskulen i Volda og Lesesenteret

Les flere stipendiatintervjuer!