MENY

Fire tegn på at ettåringen din er (på veg til å bli) en leser*

Leser du for ettåringen din? Har du lagt merke til at ettåringer som er vante med å bli lest for, har lært seg mye om det å være en leser allerede?

*Å være en leser er ikke det samme som det å kunne lese selv, men å være en leser er en viktig del av det å lære seg å lese.

Noen ganger varer leseøkta med ettåringen noen sekunder, andre ganger kan den vare i flere minutter. Å lese med ettåringer handler ikke om å lese boka fra A til Å, men å være med på leken. Og det er ganske kjekt å se at selv de yngste barna som er vant med å bli lest for, har lært seg mye allerede!

Ettåringer som er vant med å bli lest for ...

1. ... henter bøker

Det å lese sammen med de yngste kaller den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin (2004) for «tomannsleken lese bok». Ettåringer som har gode erfaringer med lesing, velger lesing som lekeaktivitet og bøker som leke. I starten er ikke ettåringen så nøye på hvilken bok hun velger. Hun kan like gjerne velge en roman som en barnebok. Det som er viktig for ettåringen er at det er en bok som inviterer til en bestemt type aktivitet sammen med en voksen.

2. ... rygger inn i fanget til den voksne

Ettåringer som ønsker å lese, oppsøker en voksen som lese- og lekepartner. For å komme i rett posisjon, rygger ettåringen inn i den voksnes fang. Det er nemlig i fanget lesingen skjer. Her sitter ettåringen godt og mykt, omsluttet av den voksnes armer – og med boka i rett høyde som felles fokus for begge. Så begynner lesinga.

3. ... blar i bøkene

Ettåringer blar i boka – både framover og bakover, ofte tilfeldig, og noen ganger på jakt etter et bestemt bilde. Fra starten har ikke bla-retningen noe å si, for det er blaingen i seg selv som er leken. Det å bla i en bok er en finmotorisk ferdighet som krever mye øvelse.

4. ... peker på sidene

Ettåringer som leser, peker gjerne på detaljer i bildene for å styre den voksnes oppmerksomhet. Ofte vil den voksne – uten å tenke over det – sette navn på det barnet peke på og prate med barnet om det som skjer i boka. Hva som vekker ettåringens nysgjerrighet varierer, men ting som hun kjenner igjen fra sin egen hverdag og ansikter med tydelige følelsesmessige uttrykk, som at noen er lei seg, er gjerne noe hun vil studere og «prate» med den voksne om. Ingeborg Mjør (2009) skriver at voksne som leser sammen med de yngste er motiverte høytlesere, fordi vi er engasjerte, tilpasser oss barnas fokus, og bruker språket, stemmen og mimikk for å uttrykke dette.

Takk til Gunvor (1) og foreldrene!

Referanser

Mjør, Ingeborg (2009). Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst. Doktorgradsavhandling. Kristiansand: Universitetet i Agder.

Rhedin, Ulla (2004). Småbarnsboken och det lilla barnet. I Bilderbokens hemligheter. s. 47-79. Stockholm: Alfabeta.

Førsteamanuensis Trude Hoel, Lesesenteret, Universitetet i Stavanger

Av: Førsteamanuensis Trude Hoel, Lesesenteret, Universitetet i Stavanger