MENY

Høytlesing – språkbruk i praksis

Barn med ulik bakgrunn, leseerfaring og språkmestring får felles leseopplevelser og referanserammer gjennom høytlesing. Dessuten møter barna gode mønster for språkbruk både i høytlesingen og i samtaler i forbindelse med lesingen. Høytlesing gir glede ved selve lesestunden, både til dem som hører på og til den som leser, og høytlesing har en viktig språkstimulerende effekt.

Høytlesing i barnehagen Høytlesing er en viktig del av barnehagehverdagen! (Foto: Morten Brun.)

God høytlesing er preget av den voksnes nærvær, så derfor finnes ikke nøytral formidling. I tillegg til å være viktige språkmodeller, er vi lesemodeller for barna fordi vi gjennom våre handlinger viser hva en erfaren leser gjør. Vi velger en bok, gleder oss til å lese og tenker på hva boka kan handle om. Vi blar fra side til side, leser tekst og bilder, undrer oss og stiller spørsmål underveis. Vi blar tilbake hvis det er noe vi ikke husker, leser om igjen og tenker på hva boka handlet om etterpå

Det er et mål å gi barna godt planlagte og tilrettelagte høytlesingsstunder i tillegg til den spontane lesingen. I planlagte høytlesinger plukker vi ikke opp hvilken som helst bok og leser den på direkten. Vi må like boka for å kunne gi en engasjert og ektefølt presentasjon av den. Derfor må vi kjenne boka og vurdere den i forhold til barnegruppen som skal være med på høytlesingen, og vi må ha bestemt hvordan boka skal presenteres og formidles.

Forventninger - en del av leseopplevelsen

Leseopplevelsen starter før selve lesingen begynner. Oppbygging av forventninger skaper en stemning og er med på å forberede barna. Det finnes en rekke ulike måter å bygge opp barnas forventninger på. Ved å vise våre egne forventninger, er vi for eksempel med på å bygge opp barnas forventninger.

Vi kan henge opp en lapp eller en plakat med bilde av boka, som en annonsering, eller vi kan la en av figurene fra boka dukke opp og presentere seg selv. Forventninger kommer også dersom vi viser fram et viktig element fra boka i forkant av høytlesingen. Ta for eksempel med tre tyggiskuler for å bygge opp forventningene til Tigli av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad, eller to helt forskjellige matpakker for å vekke barnas nysgjerrighet for Kumatpakkene av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig. La barna se, kjenne, lukte og bli spente, så begynner de å glede seg.

Presentere teksten

Alle lesere har med seg erfaringer og kunnskaper når de møter en tekst, og disse er viktige for leseforståelsen. Vi skal la barna få bruke sine erfaringer og kunnskaper. Å møte boka allerede på omslaget kan være med på å vekke barnas interesse, og de får mulighet til å danne seg noen inntrykk før lesingen begynner. Vi kan studere framsiden og omslaget på boka sammen med barna: Hva tror dere denne boka handler om? Hvorfor tror dere det? Har dere vært med på noe sånt? Husker dere den gangen vi…?

Ved gjenlesing av samme bok kan vi snakke om hva boka handler om. Hvem av dere har lest denne boka før? Hvem er det boka handler om? Husker dere hva som skjedde? Det å lese bøker om igjen og om igjen er et poeng i seg selv. Gjentakelse gir barna anledning til virkelig å bli kjent med ei bok. Gjentakelse øker barnas følelse av å mestre boka: Jeg vet hva som kommer til å skje! Jeg husker denne boka! Gjentakelse gir barna mulighet til å fokusere på ulike sider ved boka: innhold, illustrasjoner, karakterer, handling, språk. På denne måten lar vi barna bli kjent med mønstre i teksten, og vi lar dem utvikle sin tekstkompetanse. Nettopp fordi gjentakelser er viktige og nødvendige, er det smart å velge bøker som ”tåler” å bli lest gang på gang også av oss voksne.

I fortsettelsesbøker kan vi snakke om og gjenfortelle hva boka har handlet om så langt: Hva var det som skjedde i går? Hvordan tror dere det går videre? Dette blir et referat av teksten. Interessen blir vekket på ny og barna får hentet fram forforståelsen og entusiasmen fra sist. 

Når vi har forberedt oss til høytlesingen, er det heller ikke vanskelig å formidle boka slik at alle ser oppslagene. I bøker med lite tekst kan vi holde boka framfor oss, og bare glimtvis se på teksten for å huske gangen i den. I bøker med mer tekst, kan vi holde boka opp ved siden av oss, slik at barna ser den framfor seg, mens vi ser den fra siden. Så langt det lar seg gjøre, skal vi la barna få se teksten slik at det blir tydelig for dem at det er en sammenheng mellom det vi leser og det som er skrevet. Lysarkframviser, Power Point-presentasjon eller et dokumentkamera kan være gode hjelpemidler noen ganger, men det viktigste for en vellykket høytlesing er en godt forberedt formidler.

Høytlesingen - en demonstrasjon av språk i bruk

Vi må kjenne boka for å vite hvordan den skal formidles: Er stemningen nifs eller humoristisk? Hvor er høydepunktene? Hva er spennende? Hvordan skal ord uttales? Hva er spørsmål og hva er påstander? Når vi kjenner teksten, flyter høytlesingen. Det å lese en ukjent tekst kan ofte føre til misforståelser og stotring. Gode mønster for språkbruk finnes derfor best i den godt forberedte formidlingen.

Noe av det første vi må bestemme oss for, er om vi vil legge høytlesingen nært opp til teksten eller om vi vil formidle mer muntlig i form av egen dialekt eller gjenfortelling. Barna må få møte begge formidlingsformer. En tekstnær formidling understreker skriftspråkets rolle og er med på å etablere gode skriftspråksmønster. En mer muntlig formidling kan være mer levende og gir større rom for improvisasjon. Begge deler er nødvendige for barna.

Som en del av forberedelsen må vi også finne ”stemmer” til de ulike karakterene i boka. Stemmene kan være mer eller mindre dramatiserte. Noen ganger ønsker vi å karikere figurene, og da vil vi kunne bruke både stemme, lyd og mimikk i formidlingen. Andre ganger er variasjonene mellom de ulike karakterene mindre dramatiske. Karakterenes stemmer kan ha mye å si for forståelsen av teksten. Dersom én av karakterene er ond eller dum, så kan vi understreke dette ved hjelp av stemmen. Dersom vi vil framheve at en av karakterene er voksen eller masete, kan det framheves i den stemmen vi velger å bruke. Noen formidlere gir karakterene ulike dialekter. Dette kan være et effektivt virkemiddel, og kan også gi barna erfaring med og innsikt i språklig variasjon.

Noen ganger kan utformingen av skriften i boka si noe om hvordan teksten kan – og kanskje bør – formidles. Når noe er skrevet med veldig stor skrift, er det naturlig å bruke en like stor stemme, som for eksempel når flekkmonsteret i Flekkmonsteret bygger harefelle av Vetle og Hallgeir Opedal og Per Dybvig, roper: ”DU ER INGEN HARE!” når reven detter ned i harefella. Når noe er skrevet med veldig liten skrift, er det naturlig å bruke en like liten stemme, som for eksempel når Charlotte hvisker til Nina og dette er markert med stiplet skrift i Den lille helten av Nina Elisabeth Grøntvedt. I boka Venner av Trond Brænne og Per Dybvig har dyras utsagn fått ulik skriftstørrelse og tjukkelse, noe som tyder på at de har ulike stemmer eller ulike måter å snakke på.

I bildebøker er det heller ikke uvanlig at illustratørene skriver lydhermende ord direkte i illustrasjonene. Dette er et kjent virkemiddel fra tegneserienes Svisj og Bang! Disse ordene er også en del av teksten som vi bør ha en plan for i vår høytlesing av boka.

I mange bøker finner vi innslag av poetisk språk, selv om boka ikke er en diktsamling. Dette kan ha innvirkning på høytlesingen. Det er gjennom vår formidling at barna får oppleve poetisk språk i litteratur, og vi bør derfor være fortrolige med poetiske virkemidler. Rimmønster i en tekst kan også tydeliggjøres gjennom formidlingen. Her får barna gode mønster for egen lek med språket. 

I forberedelsen av høytlesingen må vi også bestemme oss for hva vi vil gjøre med vanskelige ord. Vil barna forstå? Noen ganger er ordforklaringer helt nødvendige for barnas forståelse, men de skal ikke druknes i hva vi tror at de ikke forstår. For mange er det naturlig å erstatte ukjente ord med mer kjente, første gang boka blir lest høyt. Etter hvert stoler vi på barnas egen forståelse og at teksten er god nok til å bære seg selv. Forståelse er ikke avhengig av at barna kjenner hvert eneste ord de hører. Mye forståelse kommer gjennom sammenhengen i teksten og stemningen i vår formidling av teksten. Men for at barna skal ha størst mulig språkstimulerende utbytte av høytlesingen, er det viktig at vi forklarer nye ord eksplisitt. Når barna selv spør hva ord betyr, bør vi ikke bruke nye ukjente ord i forklaringene. Barn som har lest teksten tidligere kan også være med å forklare ord, på denne måten inviterer vi dem med videre inn i teksten.

Tid og sted for høytlesing 

Høytlesing er av stor verdi for barna, og derfor skal vi innarbeide høytlesing som egen aktivitet i barnehagens rutiner. Gode lesestunder kan være tidkrevende, men lesing er en for viktig aktivitet til at den bare skal reduseres til en ”mens vi venter på”-aktivitet: Mens vi spiser kan vi jo lese litt, eller Mens vi venter på at regnet skal gi seg…

Høytlesing trenger ikke å foregå i en lesekrok eller i en sofa. Stedet kan gjerne variere, for eksempel basert på hva den utvalgte boka handler om. Det viktigste er at stedet er vernet fra ekstrem støy fra omgivelsene og at alle sitter godt.

Høytlesing som mønster for språkbruk mellom barn

I barnehager hvor høytlesing er en vanlig aktivitet, kan vi ofte observere barn som leser høyt for hverandre. Samspillet arter seg da som en rollelek, som i seg selv er språkstimulerende. Når barna leker høytlesing, er det ofte det eldste barnet som har rollen som formidler, og de andre barna har roller som lyttende, tillitsfulle og beundrende tilhørere. Høytleseren i rolleleken kan ikke lese i teknisk forstand, men det trenger han heller ikke å kunne for å innta rollen som formidler, fordi han likevel har stor lesekompetanse. Han ”leser” etter hukommelsen, ”leser” bilder eller dikter fritt. Han bruker stemmen aktivt for å formidle stemning og bygge opp forventninger, han har gjerne en skriftnær formidling der han snakker normert og uttalen er tydelig, han legger inn pauser og passer på at tilhørerne kan se teksten. Noen ganger følger han også teksten med pekefingeren for å understreke at han ”leser”. Underveis stiller han spørsmål og inviterer de andre barna til samtale.

Rolleleken ”høytlesing” er erfaringsbasert, og den framhever språkmønstre som høytlesing legger til rette for. Rolleleken ”speiler” barnas holdning til leseaktiviteter og den voksnes formidling. Overføringsverdien av høytlesing er stor og vi må lære oss å legge merke til og se verdien av dette.


Tekst: Trude Hoel, Lesesenteret


Teksten er hentet fra heftet: Bok i bruk i barnehagen - Språkstimulering gjennom leseaktiviteter

Barnehageansatt leser for to barn. Foto: Morten Brun.