MENY

– Vi må se på muntlighet med nye øyne

Vi må forstå utdanning på nye måter i internetts tidsalder. Med det bør vi også må se på muntlighet med friske øyne, mener professor Atle Skaftun ved Lesesenteret.

Gutter i klasserom Samfunnet er i endring, og derfor er det på tide å tenke om hvordan skolen skal være, mener professor Atle Skaftun.

Selv om Chromebooks, nettbrett og smartboards har gjort norske klasserom tilsynelatende digitale, befinner skolen seg fortsatt innenfor rammene av en tradisjonell praksis. Nå er det på tide å tenke nytt – og i det bildet er det på tide å gi muntlighet en større plass. Det var professor Atle Skaftun ved Lesesenteret sitt budskap under konferansen Skriv! Les! denne uken.

– Vi lever ikke lenger i det trykte ordets tidsalder, men i internett-alderen, og dette gjør at rammene for å forstå utdanning har endret seg. Vi må huske på at skole og utdanning er utviklet i en tidsalder preget av det vi kan kalle en boklogikk. Kunnskap har vært sett på som noe som finnes mellom to permer, og som må hentes ut av leseren, og lærerens oppgave har vært å formidle kunnskapen til elevene. Tiden vi er inne i inviterer til å tenke nytt om hva skolen skal være, mener Skaftun.

Fremvekst av dialog er den største endringen

Skaftun viser til den kjente utdanningsforskeren Rupert Wegerif når han legger frem at det er en sammenheng mellom tiden vi lever i og hvordan vi tenker og kommuniserer – også i skolen. Den digitale tekstkulturen er i ferd med å endre samfunnet i like formidabel grad som skriften i sin tid gjorde, mener forskeren. Den største endringen vi opplever i dagens skriftsamfunn, mener han, er fremveksten av dialog. 

– Vi samarbeider om og deler tekster på måter som har mer til felles med en samtale enn den enslige forfatterens skriving. Vi har tekster og kunnskapskilder tilgjengelig i umiddelbar nærhet, og vi deltar i diskusjonsgrupper på nettet hvis vi trenger informasjon. Når vi tar med oss dette perspektivet, kan vi nærme oss utviklingen av det muntlige språket i skolesammenheng med et friskt blikk, sier han.

Læreren snakker aller mest

Lese- og skriveopplæring og muntlighet hører sammen når elevene skal få anledning til å utøve faglighet i skrift og tale, er budskapet fra Lesesenter-forskeren.

– Talespåket er jo det viktigste redskapet for tankene vi har – vi lærer å tenke ved hjelp av språket. Muntlighet er også en vesentlig læringsressurs når elevene skal arbeide seg inn i tekster og fagspesifikke perspektiver. Samtalen gir mulighet for elevene til å tenke språklig, bruke sin egen stemme, og få respons fra sine likemenn i faget, sier han.

Men han mener muntlighet er en uutnyttet ressurs i norsk skole. Da han og andre forskere ved Lesesenteret observerte flere klasserom på barneskolen, fant de at læreren i snitt står for 80 prosent av taletiden. Skaftun mener klasseromsamtalene i større grad må ses på som et mål i seg selv, snarere som et middel til å nå andre mål i undervisningen.

– Gjennom skoleårene ledes barnet fra å mestre skriftkoden til å forstå stadig mer komplekse tekster. Etter hvert blir de fortrolige med den måten skolen og de ulike fagene bruker språk som verktøy for tankene. Ideelt sett vil klasseromsamtaler invitere elevene inn i faget og derfra videre innover i det faglige praksisfellesskapet, beskriver han.


– Samtalen gir mulighet for elevene til å tenke språklig, bruke sin egen stemme, og få respons fra sine likemenn i faget, sier professor Atle Skaftun.

Litterære samtaler som utgangspunkt

Skaftun, som er professor i litteraturvitenskap, mener de litterære samtalene i norskfaget kanskje er det beste eksempelet på læringspotensialet i samtaler. Sammen med kolleger på Lesesenteret, har han undersøkt dette hos eldre elever, og det viser seg at både i videregående og på ungdomsskolen trekkes elevene mot det man kan kalle kjernen i litteraturfaget når de får samtale om tekster, og at de blir engasjerte når de må jobbe med krevende tekster. 

– Opplevelsen av å være med på å gjøre det uforståelige mer forståelig er ikke bare noe vi trekkes mot som mennesker, det er også en svært enkel og ekstremt nyttig måte å drive opplæring i tenking og literacy på en og samme tid. I eksemplene fra våre og andre studier møter elevene tekster som byr på motstand, og som krever arbeid og engasjement for å gi mening. I samtalens løp blir det skapt orden i en erfaring som i utgangspunktet er ugjennomskuelig. Det å være med på en slik prosess rettet mot å skape orden, er i seg selv en verdifull erfaring, sier Skaftun.

Når meningsinnholdet i tekstene forsvinner

Men hvor tidlig kan man begynne med denne formen for faglighet? Allerede på barneskolen, mener han,og peker på at man med enkle grep kan få også de yngste elevene, som fortsatt er i ferd med å lære seg å lese, i gang med meningsfulle samtaler og lede dem inn i faglige måter å tenke og snakke på.

Et klassisk eksempel er måten elever jobber med tekster i barneskolen.

– Vi har sett mye av det som i utgangspunktet er god norskundervisning når vi har vært i klasserom på småskolen. Elevene får jobbe både med lesetrening, vokabular og sjangerforståelse. De leser gjerne for hverandre to og to, elever får lese høyt for klassen, og lærerne er opptatt av at de skal forstå ordene i tekstene og lære om hva som kjennetegner sjangeren de leser i. Men det er påfallende at selve meningsinnholdet i teksten sjelden er noe de får snakke om. Vi ser faktisk veldig få tegn til at elevene får utforske innholdet i teksten og sette ord på sin egen forståelse. Dermed blir det heller ingen interesse for sammenhengen mellom tekstforståelse og tenking, påpeker Skaftun.


Selv de yngste elevene kan fint la seg engasjere i givende, litterære samtaler, tror Skaftun.

Det handler om skolens tradisjoner

Han understreker at dette ikke har å gjøre med hva den enkelte lærer gjør eller ikke gjør, men handler om tradisjonene de står i.

– Vi har møtt mange faglig sterke og engasjerte lærere, og kollegier som jobber godt og helhetlig. Allikevel ser vi noen veldig tydelige strukturer, som vi kan kjenne igjen som typiske for skolen. Ofte handler det om at elevene prøver å finne ut av hva læreren vil at de skal si. Det er et slags spill, som elevene etter hvert skjønner, mener han.

Han peker på at det er disse tradisjonene som regulerer rollefordelingene mellom lærer og elev, hvilke aktiviteter som er hensiktsmessige, hvilke tekster som er relevante og så videre. 

– Den virkelige utfordringen for alle som er interessert i og bryr oss om skolen og faget vårt, er å bygge om den sosiale praksisen som omgir og motiverer aktivitetene. Det er en stor og omfattende oppgave som ikke kan gjøres over natten. Men hvis skolen skal lære elevene å tenke og bruke gode verktøy til dette, så er vi inne i en tid for muntlighet.

Gode muligheter for samtaler

Selv de yngste elevene kan fint la seg engasjere i givende, litterære samtaler, tror Skaftun.

– Hva om elevene får lese tekster høyt for hverandre og så diskutere hva den handler om? Vi kan tenke oss at hvis de gjør dette i grupper først, kan det gi retning til og fylle en oppklarende samtale i helklassen, sier han.

Forskeren mener både lærere og elever kan ha mye igjen for å gi rom for de gode klassesamtalene.

– Læreren kan tilrettelegge og veilede, og gi retning til elevene sine tankeprosesser med sin egen forståelse. Slik kan man legge til rette for å bygge broer mellom elevene sin hverdagsspråklige horisont og de mer faglige tenkemåten og talemåtene man bruker når man arbeider med å forstå tekster, sier han.

– Læreren får tilgang til hvordan elevene forstår ved å høre på dem, og har dermed et godt utgangspunkt for å klargjøre og illustrere. Man kan tenke seg at dette også gjør at elever med flerspråklig bakgrunn som ikke forstår norsk like godt som de andre, får med seg innholdet. Kanskje vel så viktig er det at en slik måte å møte elevene på viser at man verdsetter hva elevene tenker og forstår, noe som kunne vært begynnelsen på et faglig praksisfellesskap.

Tekst: Elisabeth Rongved, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret
Foto: Elisabeth Rongved og Getty

Les også:

Elevenes kritiske blikk på litteraturundervisningen Det er en spenning mellom hva elevene mener er kjernen i litteraturfaget, og hvordan litteratur faktisk undervises i norsktimene på skolen. Det viser en studie Aslaug Fodstad Gourvennec har gjort blant høytpresterende avgangselever i videregående skole.

Tror elevene trekkes mot krevende litteratur Margrethe Sønneland la merke til noe interessant da elever på ungdomsskolen skulle velge skjønnlitteratur. Oppdagelsen førte til et doktorgradsprosjekt om tiltrekkingskraften i krevende tekster.

Boktips: Litteraturundervisning er en selvfølgelig del av norskfaget. Fagboken Litteraturdidaktikk av Atle Skaftun og Per Arne Michelsen handler om litteraturarbeid, både det individuelle lesearbeidet til hver enkelt elev og det arbeidet elever og lærere gjør i fellesskap med å åpne tekster.

 

Atle Skaftun

Atle Skaftun var en av hovedforedragsholderne under årets Skriv! Les!-konferanse.