MENY

Et førsteklasses møte med en ny årstid: 6-åringer beskriver høsten

Begynneropplæringen preges ofte av formell bokstavinnlæring. Det bør også legges til rette for skrivesituasjoner der elevene får erfare skriving i autentiske skrivesituasjoner, der kommunikasjon er det viktige,skriver Inge Staum.

Det er høst, og rundt en skole på Østlandet står skogen i all sin fargeprakt. Løvet har fått farge og rogna er full av røde bær. Lufta har fått et annet drag, den er kald og skarp. Neste uke er det høstferie, og de nye førsteklassingene har gått seks uker på skolen. De har lært sju bokstaver, noen kan alt å lese litt. Bokstavene er blitt terpet og øvd på, skrevet med sirlig håndskrift inn på linjer og i ruter.

Bokstavforming er en viktig del av begynneropplæringen, men mangler det ikke noe? Hva med skrift og språk som kommunikasjon, som en mulighet til å feste erfaringer og tanker ned på arket eller skjermen? Og lar det seg egentlig gjøre å lage tekster når man bare har lært sju bokstaver?

I et blogginnlegg på forskning.no sier Anne Håland at skriving er selve motoren i leseopplæringen. Under overskriften «Skriv» argumenterer hun for friskrivingens plass i begynneropplæringen, lenge før elevene har lært alle bokstavene. Å få lov til å skrive i meningsfulle sammenhenger er viktig for å lære å lese.  Hun hevder at å lekeskrive, eller liksomskrive, er en ferdighet mange elever har med seg fra førskolen.

Dette er utgangspunktet når elevene på første trinn trasker ut på tur i skogen denne høstdagen. Hva er annerledes i skogen i dag, mot for da vi var her i sommer? Har ikke skogen fått en annen farge? Gå ut og samle sammen det dere finner av bevis på at nå er det høst!

inge%20staum%202.jpg%20%28rw_largeArt_1201%29

Etter både å ha lekt og spist nistepakka trasker de hjem til skolen med fanget fullt av bevis for at nå er definitivt sommeren over. Tilbake i klasserommet samles det innsamlede materialet til en utstilling, og læreren samler elevene til en samlingsstund der de lager en felles tekst på tavla. Etter å ha skrevet, øver de seg på å lese denne teksten sammen i kor.

På forhånd har vi planlagt ei skriveoppgave. I dette arbeidet brukte vi skriveplanleggeren som hjelp. Først fant vi målene i Kunnskapsløftet vi ville jobbe mot. I norsk er målene at elevene skal kunne skrive enkle, beskrivende tekster. De skal arbeide kreativt med tegning og skriving. I tillegg står det under skriving som grunnleggende ferdighet i naturfag at man skal øve på å beskrive observasjon og rapportere fra feltarbeid. Siden det i dette tilfellet er snakk om helt uerfarne skrivere, er det ikke snakk om å bli utlært, dette er bare det aller første steget mot å kunne skrive en rapport.

Oppsummert i Leseplanleggeren

inge%20staum%20leseplanleggeren.PNG%20%28rw_largeArt_1201%29

Støttestrukturer

For å lykkes med skriving trenger vi noe å skrive om, et innhold. En felles tur i skogen, der vi har opplevd noe inge%20staum%203.jpg%20%28rw_smallArt_1201%29 sammen, er en erfaring det er lett å feste på papiret. At vi i tillegg har med noe tilbake fra turen, gjør at vi ikke glemmer så fort hva det var vi fant. En skriveramme med startstninger kan også være til hjelp for å komme i gang. Da er ikke arket helt hvitt når vi får det utdelt, noe som kan fortsettes på står der allerede. Setningsstarten «Vi fant» er lett å skrive videre på.

For å vite hvordan vi skal skrive, kan det være smart å lage en tekst i fellesskap før vi skriver hver for oss. Elevene kommer med forslag, og læreren skriver på tavla. Her ser elevene skriverammen brukt i praksis. Sammen har vi så utrolig mange ideer som kan festes til tavla. Læreren kan styre innholdet i teksten til å bli beskrivende ved å stille spørsmål som «hvilke farger har bladene?» og «hvordan smaker rognebær?» Ved å lese teksten sammen får vi også fin lesetrening, og det blir en sammenheng mellom det vi leser og det vi skriver.

Elevenes tekster

Å skrive er i grunn langt enklere enn å lese. Å lese er stress, man må kunne alle lydene i ordet, trekke dem sammen og huske alle lydene til slutt. Hvis bare en av bokstavene i ordet er ukjent, kan lesingen gå i stå. Når vi skriver har vi all verdens tid. Vi kjenner ordet vi skal skrive, det blir ikke borte. Vi kan si det mange ganger, sakte, smake på det, analysere det, ta det bit for bit. Hvis det er bokstaver vi ikke har lært, eller ikke husker, kan vi spørre om hjelp fra en annen elev eller en lærer.

Slik er det også med førsteklassingene denne dagen. Noen er godt fornøyd med å skrive overskriften «Høst» og i tillegg noen enkle ord som f.eks. «sopp» eller «blad». Elevene sitter og sier ordene de vil skrive sakte, hvilke lyder er det vi hører? Andre skriver mer, de ramser opp flere ting de fant i naturen, de beskriver både farge, smak og lukt. Slik sett gjør differensieringen seg selv, elevene jobber på det nivået de er på. En elev har skrevet ordet «TONONONLOTN», og vi blir enige om at det må være et helt nytt ord som ingen har funnet på før. Lurer på hva det betyr?

2Q==   Z

Formelle skriveregler gjelder ikke når vi arbeider på denne måten. Her er det skriveglede og kommunikasjon som gjelder. På forhånd har vi avtalt at når vi blir ferdige, skal de som vil, få lov til å vise frem teksten sin for de andre. De skal også ta den med hjem og lese den for en voksen. Dette gjør at vi har et mål med skrivingen. Noen skal se det og kanskje si hva de syns om det vi har gjort. Vi har et innhold som skal formidles til noen som ikke vet, noen som ikke har vært med på tur i skogen. Slik sett gir dette skrivinga vår en retning og en misjon. Senere skal vi gå tilbake til den formelle, strukturerte bokstavinnlæringen, men i dag har vi et budskap vi vil formidle. Vi skal jo beskrive høsten.                                                                                                                                                           

høstskriving