MENY

Mange måter å fortelle på

Ofte blir barns fortellerkompetanse vurdert utfra om fortellingene deres er strukturert med innledning, hoveddel og avslutning. Men det finnes mange forskjellige måter å fortelle på, og andre trekk enn struktur er vel så karakteristiske for førskolebarns fortellinger, mener Trude Hoel.

Karakteristiske fremføringstrekk
Hoel har forsket på hvordan seks- og syvåringer framfører muntlige fortellinger. Funnene fra 70 fortellinger viser at mens narrativ struktur er nesten fraværende, står ulike kreative og stilistiske framføringstrekk sterkt.

Hoel har registrert kreative og stilistiske fremføringstrekk som barna brukte da de fortalte en fortelling med utgangspunkt i den ordløse billedboken "Frog, where are you?". Både normering av språket, lesestemme, innlevelse og bruk av faste formuleringer er trekk barna har erfart "og på den måten lært" av de voksne de leser sammen med i hverdagen. Det viser tydelig at barna er en del av lesekulturen de vokser opp i, mener Hoel.

Blant annet bruker barna innlevelse i stemmen når de snakker om noen som er søte eller sinte. I tillegg legger de gjerne om til å snakke skriftspråknært. Mange bruker lesestemme, som Hoel kaller det, i stedet for dialekt når de forteller.

- Barn som til vanlig har skarre-r begynner for eksempel å rulle på r-en, sier Hoel som sammenligner barnas lesestemme med hvordan de bruker stemmen i rollelek.

- Vi ser ofte at barn på Vestlandet legger om til østlandsdialekt i rollelek. De bruker stemmen for å vise at de ikke er seg selv, men i en rolle, sier hun.

Faste formuleringer
Barn som bor i nynorskkommuner kan også endre lesestemmen sin til normert nynorsk, fordi de er vant med å møte nynorsk skriftspråk. Et annet karakteristisk fremføringstrekk er bruk av faste formuleringer som «det var en gang», «han gikk og gikk» og «plutselig».

- Bruk av faste formuleringer er en måte å understreke at dette er en fortelling på. Det handler om å bygge opp spenning og å underholde den man forteller for, sier Hoel.

Videre er barna veldig opptatt av relasjonene mellom karakterene i boka. De legger vekt på hvem som er venner, hvem som er i familie og hvem som må tas vare på. Hvem som er i konflikt er også viktig for barna når de forteller.

- De er opptatt av om noen av karakterene blir redde eller sinte. Dette er med på å skape spenning i fortellingen, sier Hoel.

Språkstimulering
I norske barnehager skjer lesing ofte ved at en voksen sammen med en gruppe barn studerer bildene i en bok og snakker om hva de ser. De voksne leser kanskje litt og stiller spørsmål. Barna kommer med egne erfaringer og refleksjoner. Dette er en veldig inkluderende og språkstimulerende måte å lese sammen på, for barna får bruke sitt eget språk i samtale med andre barn og en voksen som kan bekrefte, utdype og videreføre barnas språklige innsats.

- Derfor kommer vi gjerne ikke gjennom boken, eller vi tar lange omveier før boken er slutt, sier hun.

Med denne måten å lese på, kommer ofte ikke den narrative strukturen som finnes i barnelitteratur fram.

- Måten vi leser på i barnehagen vektlegger ikke narrativ struktur. Men selv om barna ikke er opptatt av narrativ struktur, og at de innsamlede fortellingene for eksempel ikke har en hoveddel eller avslutning, er det likevel andre ting som viser at disse barna har en fortellerkompetanse, sier Hoel.

Erfaringsbasert språk
De kreative og stilistiske framføringstrekkene som er fremtredende i barnas muntlige fortellinger, er høyt verdsatt i den kulturen barna er en del av.

- Vi responderer på de impulsene som er rundt oss, og tilpasser språket vårt. Det er sammenheng mellom erfaringene barna gjør og de tekstene de produserer selv, sier hun.

- Vi forteller de fortellingene som blir verdsatt, og på de måtene som blir verdsatt i den kulturen vi er en del av. I skolen er det en annen verdsetting enn i barnehagen, forklarer Hoel.

Først når barna har gått noen år på skolen, introduseres de eksplisitt for narrativ struktur i fortellinger.

- De lærer at en fortelling må ha en innledning, en hoveddel og en avslutning. Men barna har stor fortellerkompetanse før de lærer seg disse «reglene», sier hun.


Referanse
Hoel, T. Cultural features of performance in Norwegian children’s narratives. Nordisk Barnehageforskning (NBF). Nordic Early Childhood Education Research. Vol 6 (2013).
 

 

UiS logo