MENY

Litteraturfagets plass i skolen

Noen mener at litteraturarbeidet i skolens norskfag er og bør være noe helt annet enn i høyere utdanning og akademia. Men Aslaug Fodstad Gourvennecs ph.d.-arbeid viser at skoleelever må få jobbe med litteratur på en måte som tilhører faget.

Navn: Aslaug Fodstad Gourvennec (35)
Aktuell: Leverte doktorgradsavhandling i mars
Tittel:  "Det rister litt i hjernen". En studie av møtet mellom høytpresterende elever i videregående skole og litteraturfaglig praksis.
Faglig bakgrunn: Fordypning i nordisk og fransk, mastergrad i lesevitenskap fra Universitetet i Stavanger. Har undervist på ungdomsskole og i videregående, i fransk og norsk.
Personlig: Gift, tre sønner på 2, 6 og 8 år.

Hvorfor ønsket du å ta en doktorgrad?

– Litteratur har alltid vært «driven» min. Jeg var en sånn som leste masse da jeg var barn og ungdom, og da jeg studerte fransk og nordisk, var det alltid litteraturen som var mitt hjerte nærmest – selv om jeg synes alt jeg har studert har vært interessant.

Jeg tok en mastergrad i lesevitenskap, og da var det også litteraturen jeg ønsket å gå til. Det å arbeide med et større prosjekt over tid, ga virkelig mersmak, og arbeidet med masteroppgaven førte til en drøm om å få fordype meg videre som stipendiat. Så jobbet jeg noen år i skolen, og da ble jeg også mer interessert i didaktiske spørsmål knyttet til litteraturarbeid i skolen.

Hva er de viktigste funnene i avhandlingen din?

– Jeg har sett på høytpresterende elevers møte med det vi kan kalle litteraturfaglig praksis i videregående skole. Elevene i videregående befinner seg på et interessant stadium i den faglige utviklingen. De er i siste etappe av den mer eller mindre obligatoriske skolegangen, samtidig som de – i alle fall på studieforberedende –  tydelig forbereder seg til spesialiserte studier.

Med det samme de starter i første klasse på videregående, møter elevene en form for akademisering av fagene. Et eksempel på dette er at den fagspesifikke terminologien blir tydelig vektlagt. I avhandlingen studerer jeg disse elevenes møter med litteraturfaglig praksis. Dette gjør jeg gjennom å se hvordan de arbeider med dikt i litterære gruppesamtaler i første klasse, og hvordan de omtaler arbeidet med litteratur i norskfaget ved slutten av tredje.

ten%C3%A5ringsgutt%20leser%20p%C3%A5%20skolen.jpg%20%28rw_largeArt_1201%29
Aslaug Fodstad Gourvennec har fulgt en gruppe høytpresterende elever på studiespesialiserende linje.. (Alle illustrasjonsfoto: Getty)

På mange måter viser funnene i avhandlingen at elevene handler og forstår den litteraturfaglige praksisen på måter som ligner litteraturforskernes. For oppsummert kan jeg si at det som fremtrer som det viktigste målet for elevene i tekstarbeidet er å skape mening i møte med den litterære teksten, å forankre forståelsen best mulig i teksten, eller arbeide mot dybdeforståelse av teksten. Dette gjelder både i de litterære samtalene og i intervjuene.

Når elevene beskriver hvordan de forstår den litteraturfaglige praksisen, så handler det også om at de litterære tekstene åpner for flere tolkninger. Dette potensialet for tolkningsmangfold ser elevene som en invitasjon til å engasjere seg i tekstene. Videre setter elevene stor pris på både rammer i undervisningen og aspekt ved de litterære tekstene som inviterer dem til å delta eller engasjere seg i tekstene og i praksisen.

Selvsagt jobber skoleelever og forskere på forskjellige måter, og forskerne har mer fagspesifikk kunnskap og erfaring, men formålet for begge gruppene er allikevel å forstå teksten best mulig, og skaffe seg en dybdeforståelse av den. Slik er et viktig poeng i avhandlingen min å utforske tanken om at elever og forskere er del av et litteraturfaglig praksisfellesskap som strekker seg fra skole til akademia.

Hva kan dette bety for norsk skole?

– Jeg har ett delfunn i den siste artikkelen min, som jeg synes det er svært spennende om vi kan finne ut om er gyldig ut over elevutvalget mitt: Elevene forteller at noe av det de setter mest pris på ved litteraturundervisningen i skolen, er å få lov å bryne seg på faglige utfordringer – når de får lov å jobbe med krevende tekster over lang tid, og opplever at de klarer å trenge inn i teksten. Slike preferanser viser nettopp at elevene ønsker å få være legitime deltakere i den litteraturfaglige praksisen.

Det er mange skoleforskere som mener at med en gang man tar et fag inn i skolen, for eksempel litteraturfaget, så forandrer det seg. Det «rekontekstualiseres» blant annet ved at det blir påvirket av rammene rundt skolehverdagen, som vurderinger og klasseromssituasjonen.

Jeg mener at selv om vi ikke kan fjerne dette, er det likevel ofte mulig å dytte rammene skolesammenhengen gir i bakgrunnen, og sette det faglige i forgrunnen. Det faglige arbeidet trenger ikke være «på liksom», men – slik «mine» elever peker mot – relevante faglige aktiviteter og utfordringer. På den måten kan elevene prøve ut og utvikle tenkemåtene og handlemåtene som tilhører faget.

ten%C3%A5ringer%20med%20l%C3%A6rer%20i%20bibliotek.jpg%20%28rw_largeArt_1201%29
– Elevene ønsker å være legitime deltakere i den litteraturfaglige praksisen, sier Gourvennec.

Du har sett på høytpresterende elevers arbeid med litteratur. Hvorfor valgte du denne gruppen?

– Jeg valgte å se på høytpresterende elever på studiespesialiserende linje, ved en videregående skole kjent for høye inntakskrav og en sterk akademisk tradisjon.  

Utvalget ble gjort slik av to grunner. For det første ønsket jeg å få tak i datamateriale som omfattet situasjoner der elevene var konsentrert om det faglige arbeidet. Tanken med å gå til denne elevgruppen, var at det ville øke sjansen for å få tilgang på slike situasjoner.

For det andre fremstod denne elevgruppen som mulige faglige forbilder å strekke seg etter for andre elever.
Disse høytpresterende elevene er dessuten i utgangspunktet interesserte i å tre inn i et faglig fellesskap. De er vare for hvilke rammer ved undervisningen som inviterer dem inn som deltakere i den litteraturfaglige praksisen, og hvilke som gjør det vanskelig for dem å delta. De gjør seg opp viktige tanker om hva det er i undervisningen som fører dem mot eller bort fra det de oppfatter som kjernen i litteraturfaget.  

Det er forresten interessant hvordan synet på de høytpresterende elevene har endret seg bare siden jeg startet på avhandlingsarbeidet mitt. I begynnelsen var det mange som reagerte på valget mitt av høytpresterende elever – som attpåtil skulle lese dikt! Det var vanskelig å unngå diskusjoner om elitisme når disse rammene for prosjektet ble presentert. Det er gledelig at man nå har begynt å se at høytpresterende elever kan være en stor ressurs både for skolen og for samfunnet.

Underveis har vi fått både rapporten fra Ludvigsenutvalget, og en diskusjon om norskfaget. Hvordan står forskningen din i denne sammenhengen?

– Ludvigsenrapporten (NOU 2015: 8 Fremtidens skole) har fått en plass i avhandlingen min, for det er jo veldig relevant i tiden. Men hva norskfaget skal være, er verken en ny eller avsluttet diskusjon. Litteraturfaget har jo måttet legitimere sin eksistens mange ganger, det er kanskje litt kunstfagenes og de humanistiske fagenes lodd i et sånt nyttesamfunn vi har i dag – samtidig som det vel bare skulle mangle at vi holder oppe en diskusjon om ulike fags relevans i skolen. Alle innslagene i slike debatter kan være både muligheter og trusler som man må forholde seg til, for plutselig kan noen ha omdefinert norskfaget fullstendig.

b%C3%B8ker%281%29.jpg%20%28rw_largeArt_1201%29
– Litteraturen er et sted hvor man kan øve seg i å forstå, og se at ting forstås ulikt, og bli bevisst hvordan man skaper mening, og hva man bruker til å skape mening, sier Gourvennec.

Ja, hvorfor er litteratur viktig i skolen?

– Her kan jeg jo svare med elevene jeg har møtt i arbeidet mitt. De er imponerende reflekterte. I VG3 drar de frem det å få kontakt med de virkelig faglige problemene i litteraturfaget. Og det er jo knytta til det man kan forstå som danning, altså ikke danning som en sånn overfladisk allmenndannelse, men noe som handler om å forstå tekster på tekstenes premisser.

Det handler om at litterære tekster er helhetlige meningsunivers. For en litterær tekst er på en måte en verden, som har sin logikk, og som man kan forholde seg til, som en helhet, og som kan tolkes på ulike måter. Det er en øvelse i å forholde seg til ytringer, til meninger, og til menneskelig kommunikasjon. Det kan være en øvingsarena.

Så betyr jo ikke det at man automatisk blir et godt menneske hvis man leser mye skjønnlitteratur, men det er jo steder hvor man kan øve seg i å forstå, og se at ting forstås ulikt, og bli bevisst hvordan man skaper mening, og hva man bruker til å skape mening.

Det å komme til en tekst, og hva ulike erfaringer betyr for hva man forstår, er jo overførbart til resten av verden. Elevene fremhever det som kritisk tenkning. De verdsetter diskusjoner om ulike forståelser og tolkningsmangfoldet, og de setter pris på at det blir gitt rom for det i skolen.

Hvordan har det vært å ta en ph.d ved Lesesenteret?

– Siden jeg har fått to barn underveis, har jeg jo holdt på siden 2011, og det er jo litt spesielt å være på den andre siden nå. På den ene siden er jo avhandlingen det beviselige produktet på det man har gjort. På den andre siden er nok ph.d-løpet for meg vel så mye det som ikke kan observeres direkte – i den læringen som ligger i de mange korte og lange omveiene, i prosessen som så mange har bidratt til at jeg har fått gå gjennom.

Det har vært en berikelse å være på Lesesenteret, hvor folk har ulik faglig bakgrunn og forsker på ulike aspekter ved lesing, aldersgruppe og med ulike metoder. Pliktarbeidet mitt har vært knyttet til prøveutvikling, og på mange måter dreid seg om noe helt annet enn avhandlingsarbeidet. Samtidig er disse to feltene langt mer i berøring med hverandre enn jeg tenkte i starten, og det har vært med på å utvide og utfordre mitt faglige perspektiv.

På Lesesenteret jobber det både folk som har svært lang fartstid i skolen og røynde forskere. Det gjør at man ser alternative måter å forstå lesing og skole og norskfaget på, og det er kjekt.

Hva er planene fremover?

– Jeg har fått fast jobb på Lesesenteret, noe jeg er veldig fornøyd med! Nå har jeg lyst å se mer på materialet jeg har samlet i arbeidet med avhandlingen. I tillegg er jeg med i forskningsprosjektet Respons, som ser på hva innføringen av digitale hjelpemidler gjør eller ikke gjør med undervisningen på ungdomsskolen. Det er noe helt annet enn avhandlingen min, og veldig spennende.

Jeg har også jobbet med Læringsstøttende prøver, og bidrar i arbeidet med Språkløyper, og jeg har stor tro på begge deler. Det er rett og slett kjempemasse jeg har lyst til å gjøre.

Tekst: Elisabeth Rongved, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret
Video/redigering: Trond Egil Toft, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret

Les også:

Aslaug Fodstad Gourvennec: "En plass for meg? Faglig identitetsbygging i en litterær praksis" Acta Didactica Norge Vol. 10. Nr.1. Art. 1. (pdf)

Aslaug Fodstad Gourvennec “Litteraturfaglig praksis: Avgangselevers retrospektive blikk på arbeid med litterære tekster i videregående skole.” Nordic Journal of Literacy Research, Vol. 2, 2016, pp. 1–18.

Aslaug Fodstad Gourvennec og Ingrid Nielsen: "Lesing i Norsk." Leseboka (Skaftun, Solheim og Uppstad (red.)), Cappelen Damm, 2014

Fullstendig referanseliste.

Møt flere stipendiater fra Lesesenteret!
 

Aslaug Fodstad Gourvennec (Foto: Elisabeth Tønnessen)

Aslaug Fodstad Gourvennec (Foto: Elisabeth Tønnessen)