MENY

Barns fortellerkunnskap bør bevares i skolen

I barnehagen lærer barn å fortelle med uttrykk, engasjement og innlevelse. Når barna begynner på skolen, legger lærerne ofte mer vekt på hvordan fortellingen er bygget opp. Men fortellerkompetansen barna har med seg fra barnehagen er viktig og verdifull, og bør tas bedre vare på i skolen, mener førsteamanuensis Trude Hoel ved Lesesenteret.

Gutt hvisker hemmelighet til jente. I barnehagen lærer barn å fortelle med innlevelse, utbroderinger og deltakelse. Disse kvalitetene bør videreføres på skolen, mener Trude Hoel.

De fleste som har gått på skole i Norge har blitt kjent med fenomenet ”fisken” i norsktimene. Med sin karakteristiske form bestående av hode, kropp og hale, har fisken blitt selve symbolet på innledningen, hoveddelen og avslutningen når elever skal lære hvordan man bygger opp en fortelling.

Selv om ”fisken” er et kjent bilde, ble førsteamanuensis Trude Hoel ved Lesesenteret litt overrasket da hennes da åtte år gamle datter Tale kom hjem fra skolen, og fornøyd fortalte at siden hun nå hadde lært om fisken, hadde hun omsider lært seg kunsten å fortelle.

– For Tale har alltid vært en ivrig forteller. Hun har fortalt om små og store hendelser i hverdagen, hun har gjenfortalt yndlingsbøker og filmer, hun har fortalt hemmeligheter med hviskestemme og hun har diktet og dramatisert egenkomponerte fortellinger sammen med venninnene sine, sier Hoel.

Tales fortellerkunst – før hun ble oppmerksom på at en fortelling kjennetegnes ved å ha innledning, hoveddel og slutt – er karakteristisk for fortellertradisjonen norske barn har med seg fra barnehagen. Der legges det vekt på elementer som deltakelse og fremføring, engasjement, humor og uttrykk.

Les Hoels studie av barns fortellerkunst i European Early Childhood Education Research Journal.

Blir viktig i skolen

Når barna kommer fra barnehagen og inn i skolen, er det andre sider ved fortellingen som blir sentrale. I klasserommet lærer de om hvordan fortellinger er strukturert. Her er det fisken gjerne kommer inn i bildet. I følge Hoel reflekterer dette at det finnes to forskjellige måter å se på en fortelling på.

– Man kan si at det å fortelle er en språklig måte å fremføre et innhold på. Eller man kan si at en fortelling er en språklig måte å organisere et innhold på. Begge disse forklaringene er like riktige!

Det er synd at skolen i så liten grad legger vekt på den første beskrivelsen, som gjenspeiler fortellerkunnskapen barna allerede har med seg fra barnehageårene, mener Hoel.

– Når elevene kommer opp i høyere klassetrinn, stilles det flere krav til fortellingene deres. Da er det nettopp de fortellerkvalitetene barna har med seg fra barnehagen, som igjen blir viktige. Det legges stor vekt på engasjement og deltakelse, gjennom dialog, utbroderinger og uttrykk for empati. Derfor bør det tas mer vare på fortellerkompetansen førsteklassingene allerede har med seg, slik at de bevarer dem og utvikler dem videre, sier Hoel.

Les også: Førsteklassinger kan lese som eksperter.

Kvaliteter i barnehagens fortellerkultur

At Hoel snappet opp begeistringen til datteren, hang nok sammen med hennes egen interesse for fortelling blant barnehagebarn. I doktoravhandlingen sin studerte Hoel hvordan 70 barn på 6 og 7 år skapte en fortelling ved å se i en billedbok uten tekst. Barna fortolket bildene i boken, og laget fortellinger med utgangspunkt i det på bildene som var viktig for dem.

– Ingen av fortellingene barna laget da de møtte boken inneholdt både innledning, hoveddel og avslutning. Og det er jo ikke så rart. For selv om barnelitteraturen barna møter i barnehagen som regel  er systematisk bygd opp, er jo ikke dette noe man snakker med barna om. Man bruker ikke lesestunden på å si at ”Her er innledningen, og ”Her starter hoveddelen,” eller ”Hvor tenker du at avslutningen begynner?” Men at barna ikke er observante på hvordan fortellinger er bygget opp, betyr jo ikke at de mangler fortellerkompetanse, sier Hoel.

Hun er dermed kritisk til at barns fortellerkompetanse vurderes ut fra om de kan den systematiske fortellerstrukturen.

– Mange nyanser og fremtredende trekk ved norske barns muntlige fortellinger fanges ikke opp når vi ene og alene fokuserer på struktur, sier hun.

Les også: Lanserer nordisk tidsskrift for literacy-forskning.

En utfordring å bevare kompetansen

Det er en utfordring for skolen å la barna ta vare på den fortellerkompetansen de har med seg fra barnehagen. Også de gangene det legges opp til at barna skal fortelle, kan lærernes forventninger sette trange rammer. En amerikansk studie viser at når elevene forteller på en måte som læreren forventer, blir det et bedre samarbeid mellom lærer og elev. Når barnas fortellerstil skiller seg fra lærerens forventninger, lykkes ikke dette samarbeidet like bra.

– Lærerne må være bevisste på kompetansen de yngste barna faktisk viser når de forteller, og la dem utvikle det videre, sier Hoel.

Les også:

Av Elisabeth Rongved, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret

Referanser:

Hoel, T. (2015). Young readers' narratives based on a picture book: model readers and empirical readers. European Early Childhood Education Research Journal, Volume 23Issue 5

Referanser: Hoel, T. (2013). Cultural features of performance in Norwegian children’s narratives. Nordic Early Childhood Education Research Journal Volume 6, Issue 16.

 

 

 

Førsteamanuensis Trude Hoel, Lesesenteret

Førsteamanuensis Trude Hoel ved Lesesenteret