Brukt som pedagogisk materiell kan kartleggingsprøvene i lesing brukes uforandret i flere år. For elevene er innholdet ukjent og prøvene gir således et rimelig godt inntrykk av elevenes leseferdigheter. Med utgangspunkt i den enkelte elevs sterke og svake sider kan læreren så planlegge hvordan eleven kan hjelpes videre i sin leseutvikling. Med tanke på at det er elevene og ikke lærerne som skal vurderes har det så langt ikke vært et problem at lærerne har kjent til innholdet i kartleggingsprøvene.
Når resultatene nå blir brukt til å sammenligne skoler og kommuner endrer disse forholdene seg brått. Dersom denne sammenlikningen knyttes til et belønningssystem – eksplisitt eller implisitt – så er situasjonen den at det er i skolenes interesse å få best mulig resultat på prøvene. Dette er ikke en god utvikling. Prøvene mister sin verdi som informasjon om elevenes sterke og svake sider i lesing, i tillegg mister skolen et godt verktøy for å sikre kvaliteten i leseundervisningen.
Måler ikke kvalitet i skolen
Lesesenteret er kritisk til en slik bruk av kartleggingsprøvene i lesing. For det første er disse kartleggingsprøvene utviklet som et pedagogisk verktøy hvor hovedhensikten er å identifisere de elvene som trenger ekstra oppfølging for å kunne forbedre sine leseferdigheter. For det andre kan man heller ikke se på andelen under kritisk grense for så å antyde at det er kvaliteten i undervisningen som forklarer variasjonen mellom skolene.
Ønsker man å rangere skoler ut fra elevenes leseferdigheter trenger man flere opplysninger enn det kartleggingsprøvene i lesing gir. Prøvene sier for eksempel ingenting om leseferdighetene hos de beste leserne. De gir heller ingen informasjon om språklige ferdigheter, motivasjon, opplevelse og lignende.
Kartleggingsprøvene i lesing ikke er konstruert for å gi informasjon man kan bruke til å vurdere kvaliteten i skolen, og man kan derfor ikke bruke prøvene som et måleinstrument på kvaliteten i undervisningen. Man kan ikke sammenligne ikke-sammenlignbare resultater er beskjeden fra Lesesenteret.
Tekst: Alexandra Halsan
