MENY

Odd er et egg av Lisa Aisato

Odd er et egg av Lisa Aisato (2010) er brukt i en liten grupppe på 4.trinn, og i undervisningsopplegget har man satt fokus på aktivering av førforståelse, høytlesing med lesestopp og skriving.

Ett av kompetansemålene i norskplanen er at ”elevene skal kunne gi uttrykk for egne tanker og opplevelser om barnelitteratur” (L06). Jeg har valgt å bruke Odd er et egg (2010) av Lisa Aisato for å stimulere til mer lesing og å arbeide med barnelitteratur sammen med to elever i 4. klasse som går på lesekurs.

Lesing er i tillegg til å kunne trekke bokstaver sammen til ord, ”også å forstå en helhet, å se teksten i sammenheng med det vi har lest og forstått og erfart tidligere og å vite hva vi kan bruke tekster til” (Maagerø og Tønnessen, 2002:11). Målet var at elevene kunne identifisere seg med hovedpersonen, Odd, sin følelse og redsel for ikke mestre (lesesituasjonen i klasserommet).

Boka handler om Odd, som har et egg til hode. Han er redd for at hodet skal knuse og har derfor mange begrensninger i livet sitt. Han er redd for å gå tur i kongleskogen, for å sykle i trafikken og redd for ballspill i gymtimen. Han prøver å unngå gymtimene, og i skogen går han med kongleparaply. Men så møter han Gunn i skogen, som er kledd ut som en bie. Hun er ikke redd for noe, nesten.

Bok i bruk
Undervisningsopplegget ble gjennomført på lesekurset, i pargruppe, individuelt, og i samtale mellom de to elevene og meg som lærer. Jeg arbeidet etter en Grunnmodell for arbeid med litteratur (Lillevangstu m.fl., 2007:17), men tilpasset modellen til gruppen. Det er vanskelig å melde seg ut når gruppa består av kun to personer, og når elevene skal lære av å samtale må elevene være i posisjon til å uttrykke tanker om det leste.

På lesekurset kunne alle komme med sine tolkninger, på grunn av at det bare var to elever. De fikk ikke diskutert sine tolkninger i en stor gruppe, men plenumssamtaler er heller ikke mål for alle gjennomføringer etter grunnmodellen. Det viktigste var at alle skulle bli hørt. I grunnmodellen inngår både lese/lyttetid, tid til å tenke gjennom det leste, samtaletid og skrivetid.

Førlesing
For å aktivere elevenes førforståelse startet jeg med en presentasjon av bokas paratekst og elevene fikk komme med sine reaksjoner på både forside, bakside og innsiden av bokomslaget. De var enige om at denne boka nok handlet om en gutt som var lei seg.

Jeg så tydelig at elevenes forventning til hva som skulle skje var igangsatt. I denne økta forberedte jeg også elevene på at jeg kom til å stoppe opp underveis i lesing av boka for at vi skulle kunne samtale om innholdet.

Under lesing
Under videre lesing av boka brukte jeg høytlesing med lesestopp. I disse stoppene arbeidet vi med todelt logg til tekst og bilde, og ”hull” i teksten, der elevene forestilte seg hva som kom til å skje. 

Lesestopp
Ett av lesestoppene var oppslaget der Odd har gått for å treffe igjen Gunn. Jeg brukte det ene bildet som utgangspunkt for spørsmålet: ”Hva ville du gjort nå, hvis du var Odd?” Elevene hadde flere forslag, og ble enige om at det ikke var lurt å sette seg ned å vente. Ett av alternativene de her kom frem til var at Odd kunne ha laget en etterlysningsplakat som han kunne henge opp. Det var en god idé, og elevene ble overrasket da de fikk i oppgave å lage den for ham.

Lesestoppene førte til reaksjoner på teksten og bildene. Det satte blant annet i gang refleksjonen om ensomhet: ”Det høres kanskje litt rart ut, men hvis du ikke har hatt det gøy så vet du ikke hvordan det er, derfor får Odd det enda verre nå når han ikke finner Gunn igjen i skogen der de skulle møtes. Nå vet han jo hvor gøy det går an å ha det”. På det første bildet stråler da også Odd av forventning når han triller sykkelen inn i skogen for å treffe Gunn igjen. Dette syns jeg viser det meningsskapende samspillet mellom tekst og bilder, men også samspillet mellom de to bildene i oppslaget. Her har vi det lyse, åpne bildet med tilhørende optimistisk tekst ”Han er så ivrig etter å møte Gunn at han nesten setter seg på setet.” Andre del av oppslaget viser Odd som sitter i den mørke, lukkede skogen med paraplyen oppslått. Teksten her forsterker bildet med sin pessimistiske tone: ”Til slutt setter han seg på steinen og lengter.”

Etter lesing
Etter lesing og samtale om boka laget elevene biodikt om Odd, som vi igjen brukte som utgangspunkt for samtale om alle personene i boka.

Vi snakket også om Gunn, og vi prøvde oss på å fylle tomrom i teksten ved å skifte synsvinkel. Vi snakket om hva Gunn gjorde mens Odd lette etter henne, og da han satt og lengtet etter henne i skogen. Dette skrev vi ned, ved å utvide teksten på vår måte.

På en slik måte kan eleven bli bevisst på tekst og bilde til sammen forteller og hver for seg, og også hva tekst og bilder ikke forteller, men som vi tolker selv. Meddiktningen ovenfor viser at eleven sier han hva han tror at Gunn gjør, og beskriver miljøet rundt henne og fargene han ville ha brukt for å tegne henne. Siden det ikke er formulert forbindelse mellom de ulike situasjonene eller handlingene, oppstår det ”åpninger i teksten”, og dette inviterer leseren til å gå inn i en fantasilek med forfatteren.

Som en avslutning på arbeidet hadde jeg planlagt å la elevene få presentere boka for klassen sin, ved hjelp av igangsettere for personlig tilnærming til tekst. Ved å bruke slike igangsettere får elevene noen nøkler til å uttrykke hva de som lesere opplevde i møtet med boka. De hadde allerede skrevet sine tanker om boka etter et fast mønster.

Elevene trengte noen gjennomganger i gruppa slik at de ble trygge i oppgaven de skulle gjennomføre. Disse elevene har ofte vanskeligheter med å produsere egen tekst, men ved å bruke dette faste mønsteret kunne de føle en stolthet over arbeidet sitt. Ett av målene med presentasjonen var at klassekameratene også skulle få lyst til å lese boka. Jeg tror nok at ved å bruke formidling fra elev til elev, er det større sannsynlighet for at flere av medelevene skal ønske å lese boka selv.

Et annet mål med presentasjonen var at klassekameratene skulle få oppleve at disse elevene også kunne være trygge i lesesituasjonen. Derfor syns jeg at personlig tilnærming var et godt redskap. Siden elevene skulle presentere boka ved hjelp av noen faste rammer ville presentasjonen bli preget av elevenes tolkning og refleksjon i stedet for at de skulle gi et handlingsreferat av boka, og kunne derfor være trygge i formidlingssituasjonen.

Erfaringer
Det er vanskelig å måle om jeg som lærer har klart å stimulere til leseglede og litterær kompetanse. Elevene har imidlertid begynt å utvide sin litterære kompetanse. Å bruke ei bok på denne måten var nytt for både elevene og meg, så derfor var det viktig å jobbe med få områder. Elevene brukte personlige tilnærminger til teksten, og jeg sitter igjen med en opplevelse av at de ble berørte av boka. Elevene gledet seg til de skulle videreformidle boka til resten av klassen.

Jeg hadde nok tenkt at det skulle bli enda flere samtaler rundt det jeg anså som temaet i boka, det å være redd. Men målet denne gangen var å legge til rette for refleksjoner, og ikke styre elevenes tolkninger for mye. Undervisningsopplegget har gitt meg inspirasjon og mange gode ideer til videre arbeid med tekster både i så og store grupper.


Tekst: Kirsti Seldal


Litteratur

  • Lillevansgstu, M., Tønnesen, E.S. og Dahll-Larssøn, H. 2007. Inn i teksten – ut i livet. Nøkler til leseglede og litterær kompetanse. Bergen: Fagbokforlaget
  • Maagerø, E. Og Tønnessen, E.S. 2002. På vandring i fortellingens og kulturens skoger. I A.M. Bjorvand og Tønnessen, E.S. Den andre leseopplæringen. Utvikling av lesekompetanse hos barn og unge. Oslo: Universitetsforlaget